Handlingen er lagt til Oslo i etterkrigstiden der vi i første rekke følger ekteparet Maj og Ewald samt deres sønn Jesper. Helt innledningsvis er det Jesper vi møter og året er 1957. Deretter forflytter vi oss tilbake ti år før selve historien begynner.
Boken skildrer familiens hverdag og trekker med seg flere personer som involveres i livet de lever - herunder en nabokvinne som stiller opp som barnepike for Jesper, en italiensk pianist, en hørselshemmet gutt, kvinnene i røde kors samt en antikvariat for å nevne noen. Og det er dette persongalleriet som danner grunnlaget som gir oss en historisk beretning om hvordan livet i Oslo var på slutten av 1940 tallet. Her handler det om barneoppdragelse, kvinnefrigjøring, selvstendighet, engasjement og sladder. Vi blir blant annet vitne til hvordan telefonen kommer inn i stadig flere norske husholdninger, får beskrevet hvordan de bor, hva de driver med på fritiden samt hvilke holdninger som gjenspeiles i samfunnet. At Jesper ikke er helt som andre barn er viet ganske stor plass i boken. Om det virkelig feiler han noe er usikkert, men jeg har en anelse om at vi vil få flere svar på dette senere.
Selv om boken ikke har de store kurvene spenningsmessig blir jeg som leser revet med. Forfatterens evne til å skildre personer og steder samt måten replikker formidles på gjør at man lever seg inn i historien. Jeg fikk i hvert fall et tydelig innblikk i en ganske ordinær hverdag fra hovedstaden etter krigen. Og i motsetning til historiebøkene fikk jeg bevitne både glede og sorg, hverdagens utfordringer og mestringer sett fra innbyggernes perspektiv. En vakker, interessant og hverdagslig bok som absolutt er verdt å bruke tiden på. Og som jeg nevnte innledningsvis: Jeg gleder meg til fortsettelsen!
Hege
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar